Barn

Barn kan stå i offentlige registre: som innehaver av et enkeltpersonforetak, som aksjeeier eller som styremedlem i et lag eller en forening. Dette kapitlet er for foreldre, for unge selv og for den som vurderer en tjeneste der barn kan bli berørt. Det forklarer hvor personvernreglene gir barn særlig vern, hvilken aldersgrense som gjelder for samtykke på nett i Norge, og hvilke hensyn som gjelder ved behandling av opplysninger om mindreårige. Kildene om barn er få; der de ikke strekker til, sier vi det.

Hva loven krever

Utgangspunktet: barn har krav på særlig vern

Fortalen forklarer hvorfor: «Barns personopplysninger fortjener et særlig vern, ettersom barn kan være mindre bevisste på aktuelle risikoer, konsekvenser og garantier samt på de rettigheter de har når det gjelder behandling av personopplysninger.»¹ Vernet bør især gjelde bruk av barns opplysninger «for markedsføringsformål eller for å opprette personlighets- eller brukerprofiler»¹.

Definisjonene i artikkel 4 sier ikke hvem som er et «barn» ². Forordningen bruker likevel begrepet flere steder. Tre av dem er viktige her.

Berettiget interesse: barn krever særskilt vekt i avveiningen

Artikkel 6 nr. 1 bokstav f tillater behandling som er nødvendig for berettigede interesser, «med mindre den registrertes interesser eller grunnleggende rettigheter og friheter går foran og krever vern av personopplysninger, særlig dersom den registrerte er et barn»³. Vår vurdering: Ordet «særlig» betyr ikke at barns opplysninger aldri kan behandles på dette grunnlaget, men at barnets side av vekten skal telle ekstra i avveiningen. Avveiningen generelt er forklart i /personvern/guide/02-berettiget-interesse/.

Samtykke til informasjonssamfunnstjenester (artikkel 8)

Artikkel 8 gjelder bare et avgrenset tilfelle: når behandlingen bygger på samtykke og gjelder «tilbud om informasjonssamfunnstjenester direkte til et barn»⁴. En informasjonssamfunnstjeneste er, etter Datatilsynets beskrivelse, normalt en kommersiell tjeneste som leveres elektronisk, på avstand og etter individuell forespørsel, for eksempel sosiale medier ⁵.

Forordningens hovedregel er at slik behandling er lovlig «dersom barnet er minst 16 år», at det under den alderen kreves samtykke fra den med foreldreansvar, og at medlemsstatene kan fastsette en lavere grense, «forutsatt at den ikke er lavere enn 13 år»⁴. Norge har valgt 13 år. Personopplysningsloven § 5 lyder: «Aldersgrensen er 13 år for samtykke etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a i forbindelse med formål som nevnt i personvernforordningen artikkel 8 nr. 1.»⁶

Den behandlingsansvarlige skal da «treffe rimelige tiltak for å kontrollere at samtykke er gitt eller godkjent av den som har foreldreansvar for barnet»⁷. Artikkel 8 endrer ikke den alminnelige avtaleretten, for eksempel reglene om når en avtale med et barn er gyldig ⁸.

Informasjon barn kan forstå

Informasjon og kommunikasjon skal gis «på et klart og enkelt språk, især når det gjelder informasjon som spesifikt er rettet mot et barn»⁹. Fortalen sier det enda tydeligere: «Ettersom barn fortjener et særlig vern, bør all informasjon og kommunikasjon, dersom behandlingen gjelder barn, være formulert på et klart og enkelt språk som barnet lett kan forstå.»¹⁰

Hva Datatilsynet sier

Datatilsynets side om samtykke fra mindreårige begynner slik: «Barn kan være mindre bevisste på risikoer og konsekvenser forbundet med deling av personopplysninger.»¹¹ Siden er lagret med en nynorsk adresse, men teksten er på bokmål; sitatene er gjengitt slik de står.

Tilsynets hovedregel er streng: «Hovedregelen er at barn kan samtykke alene til deling og behandling av egne personopplysninger først når de fyller 18 år (jf. vergemålsloven § 9 om rettslig handleevne).»¹² Samtidig kan barn under 18 «i noen situasjoner gi samtykke selv dersom de er i stand til å gi et informert og frivillig samtykke»¹³, vurdert blant annet etter modenhet og etter om informasjonen er tilpasset barnets alder. Siden nevner også særregler, blant annet at mindreårige som har fylt 15 år, selv kan melde seg inn og ut av foreninger, og at en bindende avtale om kjøp krever at man er 18 år ¹⁴. Vergemålsloven og barneloven er ikke hentet; vi gjengir dem bare slik tilsynet beskriver dem.

I veiledningen om samtykke knytter tilsynet 13-årsgrensen til digitale tjenester: «Der slike tjenester er rettet mot barn og samtykke er behandlingsgrunnlaget, må samtykke innhentes fra foreldre eller foresatte dersom barna er under 13 år gamle.»¹⁵

Vår vurdering: De to sidene motsier ikke hverandre. Grensen på 13 år gjelder det avgrensede tilfellet i artikkel 8 og personopplysningsloven § 5. Utenfor det tilfellet bygger tilsynet på hovedregelen om 18 år, med rom for modne barn.

Barns opplysninger i offentlige registre

En lovlig registrert rolle eller eierpost kan tilhøre et barn. At opplysningen finnes i et offentlig register, avgjør ikke alene om en privat tjeneste kan publisere den. Barn har krav på særlig vern, og deres interesser skal tillegges særskilt vekt ved en vurdering etter artikkel 6 nr. 1 bokstav f. ¹⁶

Reglene om barns samtykke til informasjonssamfunnstjenester i artikkel 8 gjelder en annen situasjon: en tjeneste som tilbys direkte til et barn og bygger på samtykke. Disse reglene er ikke et generelt forbud mot all behandling eller publisering av opplysninger om personer under 18 år. ¹⁷

Et fødselsår fastslår ikke sikkert om en person har fylt 18 på en bestemt dato. En tjeneste må ta hensyn til slik usikkerhet i sin vurdering, uten å samle inn flere opplysninger enn nødvendig. ¹⁸

Informasjon om Byggsikts publisering finnes i personvernerklæringen. Henvendelser om opplysninger som gjelder et barn, kan sendes til [email protected]. Oppgi hvilken side det gjelder og hva henvendelsen gjelder, uten å sende flere personopplysninger enn nødvendig.

Kilder

• Personopplysningsloven med personvernforordningen (norsk EØS-tekst) ¹⁹
• Datatilsynet — Samtykke ⁵
• Datatilsynet — Samtykke fra mindreårige ¹⁴